...en regntung dag...

Nå sitter jeg helt alene i stuen hjemme og ser ut på det mest fantastiske været: regn, regn og atter regn.. Skjønner ikke greia. Det passer meg likevel ganske greit så Gud har nok sett til innsiden da han lagde denne dagen. Eller kanskje været henger sammen med humøret-at man blir deppa når man ser ut. Jeg tror det er en herlig blanding.
Regn kan jo selvfølgelig være koslig det også, det kommer liksom an på. Har man fyr i peisen, en pakke marshmellows, et tykt og godt pledd og en pute, et par venninner, kledt i pysjamas og håret til værs, siste sladder for øret og en latterkule på veg... DA er det koselig med regn. Ellers kunne man vært spart for de dagene med unødvendig mye vann dalende from up above.

I går hadde jeg feber og vondt i hodet. På selveste nasjonaldagen, der alle sier gratulerer med dagen og jeg ikke skjønte før kanskje et par år siden hvorfor folk sa det. Har alltid trodd de har tatt feil av bursdagen min og har vært litt rød og stammende hver gang noen kom og sa det. Men på den annen side så er det ikke lenge siden jeg fant ut av hvorfor det kaltes 17. mai heller... Jeg tenkte vel ikke på hvilken dato det var? og alle har vel hørt sp.målet: når er 17.mai i år? stakkaren som så stilte det opplagte sp.mål blir så utsatt for et forferdelig haglregn av mobb og ert. Lett skal det ikke være, men som pappa sier; da hadde det ikke vært noe gøy her i verden heller.

I dag er jeg vel heller bare trøtt. Sitter og stirrer på skjermen foran meg mens tastaturet får gjennomgå av mine bestemte fingre. JEG KJEDER MEG! kunne ønske jeg i det minste hadde lappen.. Det burde jeg jo absolutt hatt, er jo snart 20. Høres rart ut. 20... Når man var yngre var det å være 20 nesten synonymt med bestemor, følte jeg vertfall. Guri hvor gammel man var da! Jeg føler meg likevel fremdeles som mamma og pappas lille jente, som vil være voksen av og til, ettersom det passer. Det er egentlig deilig og bli eldre, men har ikke den indre trangen som man hadde før, da man ventet så innmari på å bli 12...13...14... Jeg har god tid, selvom det har blitt mindre av den også med årene. Skjønner ikke hvor den blir av? herlighet, det var liksom nettopp jul, og sommer i fjor. Nå er det duket for en ny sommer. Jeg rekker ikke helt og følge med.
Om jeg har tenkt å få utdannelse, jobb, fem barn, mann, hus og vofse før jeg er 40 må jeg henge i. Er sikker på at innen da er et år bare blitt halvparten av hva det er nå. 6 måneder eller så.

Jaja. Nå må jeg foreta meg et eller annet. Kan ikke bare sitte her å glo i veggen, eller rettere sagt på skjermen. Kan få firkanta øyne sier mamma.. og det er viktig og høre på foreldrene, de har alltid rett vet du...

co-operation.. that's a hard one

Du vet når du bare må samarbeide, men så er egentlig alle umotiverte, trøtte, uopplagte, uenige, lei, sinte, sure og ellers alt negativt man kan føle seg.. Det er så håpløst å ikke komme noen veg! Sitte bare å stirre i veggen, mens den ene etter den andre forsvinner ut døren. Slamrer den hardt igjen på grunn av en litt bad kommentar minuttet før.

Det er ikke sånn at jeg ikke kan ha sånne dager, for de kommer nok ganske ofte her og. Kjenner til det, men det går vel an å vise litt velvilje. Vertfall når vi har dårlig tid og alle er like drita lei, det er ikke bare du, eller du, eller du som ikke har lyst. Det er ALLE.
Arg..

Noen ganger kunne jeg ønske det gikk an å bare gå inn i seg selv, vente der en stund og komme ut igjen en dag senere, så ville kanskje alt vært litt bedre. Ikke at jeg skal klage, det er jo bare småtteri eeegentlig, men litt irriterende når man har en tidsfrist og et publikum av både foreldre, lærere og elever. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi kan lære noe av dette i det minste. Samarbeid er ikke jeg så flink til, det vet jeg.