...en regntung dag...

Nå sitter jeg helt alene i stuen hjemme og ser ut på det mest fantastiske været: regn, regn og atter regn.. Skjønner ikke greia. Det passer meg likevel ganske greit så Gud har nok sett til innsiden da han lagde denne dagen. Eller kanskje været henger sammen med humøret-at man blir deppa når man ser ut. Jeg tror det er en herlig blanding.
Regn kan jo selvfølgelig være koslig det også, det kommer liksom an på. Har man fyr i peisen, en pakke marshmellows, et tykt og godt pledd og en pute, et par venninner, kledt i pysjamas og håret til værs, siste sladder for øret og en latterkule på veg... DA er det koselig med regn. Ellers kunne man vært spart for de dagene med unødvendig mye vann dalende from up above.

I går hadde jeg feber og vondt i hodet. På selveste nasjonaldagen, der alle sier gratulerer med dagen og jeg ikke skjønte før kanskje et par år siden hvorfor folk sa det. Har alltid trodd de har tatt feil av bursdagen min og har vært litt rød og stammende hver gang noen kom og sa det. Men på den annen side så er det ikke lenge siden jeg fant ut av hvorfor det kaltes 17. mai heller... Jeg tenkte vel ikke på hvilken dato det var? og alle har vel hørt sp.målet: når er 17.mai i år? stakkaren som så stilte det opplagte sp.mål blir så utsatt for et forferdelig haglregn av mobb og ert. Lett skal det ikke være, men som pappa sier; da hadde det ikke vært noe gøy her i verden heller.

I dag er jeg vel heller bare trøtt. Sitter og stirrer på skjermen foran meg mens tastaturet får gjennomgå av mine bestemte fingre. JEG KJEDER MEG! kunne ønske jeg i det minste hadde lappen.. Det burde jeg jo absolutt hatt, er jo snart 20. Høres rart ut. 20... Når man var yngre var det å være 20 nesten synonymt med bestemor, følte jeg vertfall. Guri hvor gammel man var da! Jeg føler meg likevel fremdeles som mamma og pappas lille jente, som vil være voksen av og til, ettersom det passer. Det er egentlig deilig og bli eldre, men har ikke den indre trangen som man hadde før, da man ventet så innmari på å bli 12...13...14... Jeg har god tid, selvom det har blitt mindre av den også med årene. Skjønner ikke hvor den blir av? herlighet, det var liksom nettopp jul, og sommer i fjor. Nå er det duket for en ny sommer. Jeg rekker ikke helt og følge med.
Om jeg har tenkt å få utdannelse, jobb, fem barn, mann, hus og vofse før jeg er 40 må jeg henge i. Er sikker på at innen da er et år bare blitt halvparten av hva det er nå. 6 måneder eller så.

Jaja. Nå må jeg foreta meg et eller annet. Kan ikke bare sitte her å glo i veggen, eller rettere sagt på skjermen. Kan få firkanta øyne sier mamma.. og det er viktig og høre på foreldrene, de har alltid rett vet du...

co-operation.. that's a hard one

Du vet når du bare må samarbeide, men så er egentlig alle umotiverte, trøtte, uopplagte, uenige, lei, sinte, sure og ellers alt negativt man kan føle seg.. Det er så håpløst å ikke komme noen veg! Sitte bare å stirre i veggen, mens den ene etter den andre forsvinner ut døren. Slamrer den hardt igjen på grunn av en litt bad kommentar minuttet før.

Det er ikke sånn at jeg ikke kan ha sånne dager, for de kommer nok ganske ofte her og. Kjenner til det, men det går vel an å vise litt velvilje. Vertfall når vi har dårlig tid og alle er like drita lei, det er ikke bare du, eller du, eller du som ikke har lyst. Det er ALLE.
Arg..

Noen ganger kunne jeg ønske det gikk an å bare gå inn i seg selv, vente der en stund og komme ut igjen en dag senere, så ville kanskje alt vært litt bedre. Ikke at jeg skal klage, det er jo bare småtteri eeegentlig, men litt irriterende når man har en tidsfrist og et publikum av både foreldre, lærere og elever. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi kan lære noe av dette i det minste. Samarbeid er ikke jeg så flink til, det vet jeg.

Siste lørdagen på Toppen..:(

Så satt jeg i kafèen sammen med en stor del av resten av skolen. Alle løper som gale rundt og tar bilder. Krampaktig for å huske den siste tiden. Huff, det går altfor fort! Jeg føler vi nettopp begynte på en måte, men likevel har vi blitt så godt kjent at jeg føler vi har vært sammen hele livet nesten..

Vi er ikke heelt ferdig enda da. Vi har en skoletur til Ålesund igjen, og det gleder jeg meg veldig til:) vi skal synge med det flotte skolekoret, hehe, og kikke på fugler ved Runde-fjellet. Etter det blir det å lage Grand Prix låt som skal fremføres nestsiste dagen. Så kommer siste dagen.. Det er bare TO uker igjen, akkurat idag. Da skal hele rommet mitt være nedpakka og klart, ha sagt ha det til alle sammen, grått meg tom for tårer og si et endelig farvel med mitt hjem for ett år. JEg skal jo opp igjen på U-Festivalen og sikkert et par-tre ganger til i løpet av neste år, men det blir jo ikke det samme...

Det er så rart hvordan ting forandrer seg. Før jeg reiste opp hit grua jeg meg skikkelig og tenkte jeg kom til å savne hjem så fryktelig. Men sannheten er at jeg nesten ikke savner hjem noen ting. Det er jo stunder da jeg savner mine venner og familie, men stortsett går alt så i ett så man ikke rekker å savne noe eller noen. Aldri har et år gått så fort.

Det er som om man går et år her bare for å sakte tortureres. Når man er blitt så godt kjent at man føler at alle er en liten familie på rundt 110 individer, så skal man plutselig skilles og spres utover hele Norge...
Jeg elsker tryggheten her, bobla vår..:) Likevel om det blir hardt å skilles er jeg så evig, evig takknemlig for å ha blitt kjent med alle sammen og ha gått her i år. Jeg har lært så mye som jeg aldri hadde lært på annen måte, og jeg har blitt mye mer bredtsynt, kind of.. En stor takk til alle som har hjulpet meg i år og som har gjort dette året til det desidert beste i mitt liv:) klisje, men sant..

Kommer til å savne dere mine kjære. Jeg er så glad i dere alle sammen. Takk!!

...thailand...

Satt nettopp og tenkte tilbake på Thailandturen vi nettopp var på i hele mars. Det var en helt fantastisk tur! Jeg har aldri vært med på en så bra tur før, og kommer vel gjerne ikke til å bli med på en like bra senere heller. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått oppleve det.

Vi har vært i flyktningeleir og sett hvordan karenfolket lever på flukt fra regime i Burma. Jeg traff brevvenninna mi der; Bu Wah. Det var så skjønt å se givergleden deres og takknemligheten for alt de hadde selv om det ikke var så mye. De står opp hver dag klokka seks for å gå i kirka en time. De risikerer livet for å gå inn i jungelen og misjonere og gi håp til de som er igjen i Burma.

Vi har utrolig mye å lære. Tenker bare på meg selv og min egen giverglede. Den er ikke halvparten så stor som den de hadde, i forhold til at jeg har mye, mye mer og rutte med.

Jeg er evig glad for alt jeg fikk oppleve og se. Har alltid hatt så lyst til å reise ut i verden og ikke bare se idyllen overalt men også hverdagslivet til de som lever under fattigdomsgrensa. To uker i nord der vi lærte baksiden av Thailand å kjenne og to uker i sør der turist-Thailand viste seg på sitt beste... Jeg må si jeg foretrekker det første faktisk.

Så er det jo også noe annet viktig jeg har glemt og nevne:) mine reisefeller var klassen min fra toppen-nydelige mennesker som jeg er utrolig glad i!

et nytt og bedre tidsfordriv

Dette skal da bli mitt tidsfordriv de neste månedene fremover. Jeg kommer til å bruke en hel evighet til å skjønne noe som helst av dette her i det hele tatt. Er vertfall født med riktig hårfarge kan en si...

Ellers håper jeg at de mange som har laget seg blog ikke slutter nå da, når jeg endelig har fått meg en. Det hadde jo vært litt kjedelig for min del:) er alltid litt seint ute..

Hva skriver man egentlig på sånn blog da? nå bare babler jeg om alt og ingenting.. Det er nok det som kommer til å prege denne siden her kan jeg tenke:)
Vel vel. Jeg måtte jo bare teste dette her.

HEEI...!